Godt å være en del av et felleskap igjen

Jeg kom til Norge i november 1979, flyttet til Nord Norge fra Belgia. 

På Universitetet i Belgia, studerte jeg fysioterapi med to fra Narvik og en fra Harstad. De Fortalte at det var over to års ventetid på fysikalsk behandling i Nord Norge, så anbefalte meg å flytte dit. Da jeg kom fra en fattig familie, tenkte jeg at jeg kunne være der et år og tjene masse penger for å starte opp et eget fysikalsk institutt i Belgia. 

Ett år ble til seks. Så flyttet jeg til Oslo for å studere manuellterapi. Etter studier startet jeg et eget institutt, ikke i Belgia, men i Oslo.  

I Oslo møtte jeg en norsk kvinne og vi giftet oss, men det viste seg at hun hadde store helseutfordringer som påvirket min. Etter fire år med ekteskap, følte jeg meg ganske langt nede og gikk til psykolog, som anbefalte meg å skille meg.  

Etter hvert kom jeg i kontakt med en annen kvinne, som jeg fikk to barn med.  

Vi etablerte oss i Lørenskog, og jeg erfarte at familielivet var topp. Instituttet gikk veldig fint, jeg hadde mange kunder og likte jobben min. 

Etter tjue år sammen, ble det samlivsbrudd, som kom veldig plutselig. Jeg hadde pensjonert meg, og hadde trodd at jeg skulle så bedre tid med familie og venner. Så en dag spurte konen min om vi kunne snakke litt, som jeg syns var fint, men det viste seg at hun ønsket å flytte fra meg, med barna. Dette kom som lyn fra klar himmel. 

De flyttet og brøt all kontakt da hun var medlem av kristent miljø. Jeg følte at jeg ikke hadde noe lenger siden jeg hadde sluttet å jobbe og da mistet all kontakt med venner og familien. Så igjen gikk jeg til psykolog da jeg fikk store psykiske utfordringer etter bruddet. Han hjalp meg til å bearbeide det jeg hadde gått gjennom. 

Jeg kontakte en frivillig organisasjon for å tilby min hjelp, men fant ikke helt min plass der, så da ble jeg anbefalt å ta kontakt med Fontenthuset. 

Fontenehuset i Lillestrøm er lokalisert i nabohuset der jeg bor, så jeg har kort vei. 

Jeg fikk avtalt omvisning, og ønsket å teste ut tilbudet, og siden har jeg vært her hver dag.  

Det var en veldig positiv opplevelse. Her har jeg blitt kjent med mange fine mennesker og har noe å gå til, i tillegg føler at jeg er til hjelp for medlemmer og huset. 

Jeg trives godt og nå er jeg her hver dag fra vi åpner til vi stenger. Så jeg merker godt de dagene det er stengt. Fontenehuset har rett og slett blitt en del av familien min, noe jeg har savnet lenge.